Mean Girl
Jeg begynner å bli gal. Her forleden drømte jeg noe jævlig. Noe så jævlig at jeg ikke fikk sove, men måtte stå opp kl 5 på natta og se The Office for å roe meg ned. David Brent kan sakene sine. Jeg drømte at jeg kjørte hjem en mørk kveld, og stoppa for å spise på en øde rasteplass. Jeg hadde matpakke, og det kan ikke ha vert jeg som hadde laga den, for jeg må alltid bruke masse tape for å holde den sammen. Matboks plz. Da jeg hadde gått ut av bilen kom Spademannen (som var et navn som kom helt naturlig. Det var som Lommemannen, bare at han her sikkert hadde fôr i lommene sine) for å hakke meg ihjel med spaden sin. Men jeg hadde et ess i ermet, nemlig en sammenleggbar fjellspade i bagasjerommet til forsvar. Etter litt bitching og hakking fikk jeg kylt spaden inn i munnen og gjennom tennene (sterk, må vite) til Spademannen slik at munnen revna i munnvikene. Spademannen hylte som en stukken gris, og så ble alt svart i omkring to sekunder. Da jeg så noe igjen, hadde Spademannen blitt til Lindsay Lohan. Med et sykt smil, spade i munnen og opprevne munnviker. Da våkna jeg, svett og ugem, med noia for spader (jeg er også litt redd for fugler etter å ha sett The Birds for ofte). Mean Girls blir aldri det samme igjen.
Sick, I said, sick.
